Å bli sett i siste liten

Leder - hvordan tar du vare på teamet, og hver og en?

Henter du dem inn igjen når de blir utrygge, eller lar du dem være, uten å vise sitt potensiale? Og enda verre, lar du dem bare gå? Er dere forpliktet som et team, eller er det de sterkeste enkeltindivider eller fagområder som rår?

Hun fortalte at hun hadde lagt oppsigelsen på rommet, før hun gikk ned til middag med kollegaene. Hun kjente en lettelse når hun gikk ned trappen, og hadde ingen forventninger til kvelden. Hun var ferdig, fortalte hun.

Så endret alt seg

Under middagen hadde hun observert kollegene i ledergruppen. Han ene var morsom, den andre ertet, og de lo. Vi var tross alt blitt en sammensveiset gjeng som jobbet hardt, i en vanskelig tid, hadde hun tenkt. Litt vemodig, hun hadde jo oppsigelsen liggende. Det var bestemt. Hun forteller videre at sjefen tok henne til siden for å si at han var imponert over hennes innsats, med lite ressurser, og likevel hadde landet omstillingsprosessen, så raskt. Oppsigelsen gikk i søpla, fortalte hun.

«Så startet jeg å tenke på hver og en av kollegene, på hva som var viktig for dem, og hvordan de kommuniserte, og hvordan ulikheter hadde blitt styrken til teamet», fortsetter hun.

Dagen etter landet de neste års fokus, hun hadde endret kommunikasjonsform i forhold til hver enkelt. Hun var trygg på at lederen så henne, som en viktig del av teamet, og kjente at rollen, var viktig for helheten, likevel.

Reflektere i det stille

Så hva blir du oppmerksom på når du forteller dette nå? spør coachen. Dette var ikke den første problemstillingen hun hadde kommet med. Det var noe som var felles for dem, men vi var ikke kommet dit, ikke riktig ennå.

Hun blir stille. Coachen er stille. Skal dette bli en stillekonkurranse? Spørsmålet fleipes bort, eller kommer ut i formen «vet ikke helt», eller «snakke om noe annet-taktikken», kanskje?

Stillhet kan virke lang, men er av og til nødvendig.

Så kommer det:

«Jeg har en tendens til å tenke sort/hvitt, jeg takler dårlig å bli pirket på, jeg starter møtene med å være forutinntatt, jeg tror for eksempel at jeg vet hva økonomisjefen skal si, og starter min presentasjon litt aggressivt, og føler meg som jeg er 10 år. Jeg blir litt trassig, jeg vet han har rett, det er det verste. Jeg kjører meg selv beinhardt fordi jeg ikke klarer å strukturere presentasjoner og innlegg basert på å få med de andre. Jeg presenterer uten å tenke på mottager. Jeg benytter ikke sjansen til at jeg faktisk vet hva som er viktig for oss som gruppe når vi tar beslutninger. Jeg gjør verken meg selv, mitt fagfelt eller organisasjonen god.»

Grensen er nådd

Nå får det være nok, sa hun.

Hva tror du er årsaken til at du likevel landet handlingsplanmøtet på en annen måte, enn hva du hadde antatt, da? Det hørtes da akkurat ut som du ikke hadde med deg hele det tankegodset der inn i møtet på hotellet dagen etter?

Jeg trengte bekreftelsen fra sjefen, jeg har gått meg litt bort, og laget monstre av mine kollegaer.

Jeg har blitt en mindre utgave av meg selv. Nå er det nok, sa hun igjen.

Veien videre

Så hvordan vil du ha det isteden, da?

Der starter arbeidet. Det snakkes om mål, strategi, mental innstilling, følelser, hvorfor det er viktig og hvem hun vil være i ledergruppen. Hva vil hun få til? Hva skal hun bli husket for? Vi går oppover i meningslagene, og hun kommer nærmere seg selv igjen. Hun finner den hun egentlig er. Hun får mer farge i kinnene og tilstanden hennes virker annerledes.

Så hva skal du gjøre med økonomisjefen da? Når du allerede vet hva han skal svare?

Og virkelig, vet du det? Kan du se inn i hodet hans? Du er i tilfelle helt unik (coachen provoserer, bruker humor, poengterer, irriterer, vet ikke, men pirker for å få henne videre).

Hun ler, og sier at det er det som er så fantastisk. Sjefen har gjort en fantastisk jobb med å sette sammen et team som utfyller hverandre. Vi er veldig forskjellig, og mangfoldig.

Jeg skal bruke møtene på å forstå mer hvor de kommer ifra når de stiller spørsmål. Jeg skal være nysgjerrig. Virkelig lytte, fortsetter hun.

Så snakker vi om neste møte, og neste mulighet der denne innsikten vil komme til nytte, hva hun skal gjøre, hvordan hun skal være forberedt, og hvordan hun klarer å være nysgjerrig, i stedet for anklagende.

Øvelse gjør mester

Å bli sett i siste liten, det gjelder trolig også når man skal se seg selv, ikke sant?

Å se seg selv utenfra er ikke en enkel øvelse. Å komme inn i et spor av usikkerhet, anklagelser og tanker om det ene og det andre gir sjelden rom for vekst hos enkeltpersoner og kan hemme team.

Hun kunne ha sagt opp, og hva hadde hun lært? Når ville dette skjedd neste gang? Skulle hun slutte igjen, eller se litt innover?

Takk, sjef, for at du så henne når hun ikke gjorde det selv. Det var en setning en hyggelig kveld som skulle til i dette tilfellet.

Ikke ta folkene deres for gitt, det er mye som kan skje bak et smil og «det går bra»-fraser.

_{Første gang publisert i HR-magasinet onsdag 18. januar 2023}